Da den amerikanske te- og kaffeimportøren Thomas Sullivan på begynnelsen av 1900-tallet tok patent på teposen slik vi kjenner den i dag, hadde han sett for seg et helt annet bruksmønster enn det som er vanlig nå.
Sullivan sendte nemlig prøver av te i løsvekt til ulike kunder, og sendte dem da i små silkeposer. Tanken hans var da at kundene skulle klippe opp teposen og helle inneholdet oppi en kopp for deretter å brygge teen, ettersom hver tepose inneholdt riktig mengde teblader til å trekke én kopp. Det opprinnelige poenget med teposen var altså ikke at den skulle brukes til selve bryggingen, men at den skulle fungere som en slags porsjonskontroll, så kundene skulle slippe å veie opp teen sin selv.
- Les også: En tepose til besvær
Tok saken i egne hender
Kundene til Sullivan syntes imidlertid at hans måte å bruke teposen på var både upraktisk og tungvint. De begynte derfor raskt å legge teposene i koppen uten å åpne dem – noe som viste seg å fungere utmerket! Ikke bare ble teen like god som ellers, men de slapp også å få løs te i koppen og munnen. Dette var altså en vinn–vinn-situasjon – for både forbrukerne og Sullivan.
Selv om Sullivan hadde noe annet enn dette bruksmønsteret i tankene da han tok patent på teposer av papirfilter, er teposene blitt en enorm suksess. Det anslås at det hvert eneste år produseres mer enn 400 milliarder (!) teposer.
Æren for å ha oppfunnet den moderne teposen kan utvilsomt tilskrives Sullivan, men han var ikke den første som tok i bruk denne metoden for å trekke en kopp te. Historiske kilder forteller nemlig at den første kjente beskrivelsen av teposer er fra så tidlig som 1820. Også disse ble laget av silke. Etter hvert ble silken imidlertid byttet ut, ettersom silke er for fint vevd til at teen klarer å brygge optimalt.
- Les også: Alt du behøver å vite om å brygge te i løsvekt
- Les også: Hva er egentlig forskjellen mellom teposer og te i løsvekt?
Kilde: tea.co.uk
Alle foto: Colourbox.com
